De strukturelle egenskapene til bolter gjenspeiles hovedsakelig i deres grunnleggende komponenter, hodeform, gjengetype og spesialdesign for å møte tilkoblingskravene under forskjellige arbeidsforhold.
En bolt er et festemiddel som består av et hode og en gjenget skaft (en sylinder med utvendige gjenger). Den må brukes med en mutter for å oppnå en avtakbar forbindelse mellom to deler med gjennomgående hull. Dens kjernefunksjon er å generere aksial låsekraft gjennom rotasjon for å feste komponentene godt.
De viktigste strukturelle egenskapene inkluderer:
Diverse hodeformer: Vanlige hodeformer inkluderer sekskantede, runde, firkantede og forsenkede hoder. Sekskantede bolter er de mest brukte, da de er enkle å stramme med en skiftenøkkel eller pipe. Forsenkede hodebolter brukes i situasjoner som krever en flat overflate etter tilkobling og kan være helt innebygd i delen.
Gjenget skaft: Skaftet er maskinert med standard gjenger, delt inn i grove og fine gjenger. Fine tråder har bedre anti-løsningsytelse og høyere tilkoblingsstyrke, egnet for vibrasjonsmiljøer; grove tråder er det konvensjonelle valget og har sterk allsidighet.
Definerte ytelsesgrader: Bolter er klassifisert i flere karakterer basert på styrke (f.eks. 3.6, 4.8, 8.8, 10.9, 12.9). Grader 8.8 og høyere er høy-bolter, primært brukt i kritiske forbindelser i stålkonstruksjoner. De er vanligvis laget av lav{11}}karbonlegert stål og gjennomgår varmebehandling.
Spesielle anti-løsningsstrukturer: For å forhindre at de løsner, er noen bolter utformet med hull i hodet eller skaftet, noe som muliggjør mekanisk låsing via wire eller splinter. Disse brukes ofte i romfart eller høy-vibrasjonsutstyr.
Modulære og integrerte design: For eksempel integrerer sekskantede bolter bolten, flatskive og fjærskive. Denne forhånds-monterte strukturen forbedrer monteringseffektiviteten og forbedrer ytelsen mot -løsning.
